Min historie


(weheartit.com)

Noe skjedde da jeg var rundt 16 år gammel. Plutselig en kveld fikk jeg ikke puste, og hyperventilerte hele natten.
Var naturlig nok liveredd, og var sikker på at noe var alvorlig galt med hjertet mitt. Det banket jo så fort og hardt at det gjorde fysisk vondt i brystet mitt.
Denne opplevelsen gjorde meg bare enda mer redd for at det skulle skje igjen, derfor gikk jeg rundt og var konstant redd.
Det førte til at jeg holdt meg unna store folkemengder, og at jeg trakk meg litt tilbake.

Det er faktisk ikke mange ting her i verden som er så trettende som å være redd!

Jeg hadde slike jevnlige "anfall" stortsett hver kveld. De fleste var på kveldstid/nattestid - hvor det kun var meg, og mine tanker. Det kom også når det passet minst, og når jeg var mest redd for at det skulle komme. Husker spesielt godt en gang. Jeg pendlet til jobben, og på vei til jobb på det fulle toget kjente jeg det komme snikende. Prøve alt jeg kunne å holde det tilbake. Ringte mamma, og hun prøvde å få meg på andre tanker. Likevel kom det, og jeg kastet opp. Det var jo selvfølgelig ikke kult på ett tog lissom. Men det verste var nok da jeg skulle forklare til sjefen min hvorfor jeg ble forsinket. For istedet for å ta den 20 minutter lange trikketuren til jobb, gikk jeg - med snø opp til knærne. Ble jo mildt sagt forsinket. Forklarte med hjertet i hånden og mens tårene trillet - at jeg ikke helt skjønte hva som feilte meg. Men at jeg hadde det vondt på innsiden, og at jeg fikk disse anfallene. Hun reagerte med sinne fordi jeg var sen, og var mldt sagt meget usympatisk. Slike personer og kommentarer setter sine spor.
Jeg vet ikke helt hva det var som utløste det heller, men mye har jo skjedd opp igjennom årene. Og man fortrenger nok mer enn man tror.
Det tok to laaaange år før jeg virkelig forsto at det ikke var noe fysisk galt med meg. Jeg var igjennom legevaktbesøk på legevaktbesøk, og scannet til ogmed hodet. Jeg var jo så svimmel at jeg flere ganger trodde jeg skulle svime av.

Jeg har vel aldri fått noen diagnose, men jeg har jo skjønt at dette er en eller annen form for angst anfall.
Nå, mange år senere har jeg ikke samme problemene lenger, men jeg kan kjenne det murrer og vil frem når ting er vanskelig. Da har jeg funnet mange måter å distrahere meg selv på, slik at det holder seg vekk.
Likevel blir man utrolig sliten av det!

Alle minnene fra den tiden kommer også tilbake. Det gjør jo selvsagt vondt. Samtidig blir jeg minnet på hvorfor jeg utviklet angsten in the first place. Heldigvis er jeg såpass oppegående at jeg ser på den perioden av livet mitt som en av de viktigste! Jeg har lært så utrolig mye av det. Og kjenner meg selv så utrolig inn og ut!
I tillegg har jeg klart å hjelpe mange som har slitt med de samme tingene.

Det vanskeligste og verste med angst er nemlig at man ikke forstår at det er psykisk.
Det verste er at man tror det er noe fysisk galt, og man er liveredd for at hver natt skal bli den siste.
En annen ting jeg virkelig ikke forstår er, hvorfor det lissom ikke er akseptert i samfunnet å slite psykisk til tider.
Man blir automatisk sett på som en psykopat fordi man har det vanskelig i perioder.
Slik føler jeg det ihvertfall, men det er jo også fordi jeg tør å være åpen mot folk da. Hvis folk spør meg hvordan jeg har det - så synes jeg at jeg kan få lov å svare ærlig.

Ser på meg selv som en ekstremt sterk person, som vet 100% hva som er rett og hva som er galt for meg selv.
Stoler også helt på mine egne avgjørelser, og vet at jeg er mot andre - slik jeg vil andre skal være mot meg selv.

Meningen med dette innlegget?
Jo, du som leser har kanskje noe du synes er vanskelig å snakke om - eller er redd fordi du er svimmel, kvalm eller føler du ikke får puste. Jeg har selv vært der. Og vet ikke om jeg hadde taklet det om ikke en nær venn i familien hadde snakket med meg om angst. For jeg visste ikke hva det var.

Alle har lov å ha det tøft til tider, det viktige er at man kommer seg igjennom det, og bruker det positivt videre i livet :-)

Nå har jeg det egentlig veldig bra!! :-) Jeg har mange ting jeg gleder meg til fremover, og føler det blir lettere og lettere med denne nye hverdagen. Jeg har jo en samboer jeg vet er veldig glad i meg, og en sønn som forguder meg!
Og jeg føler akkurat det samme om de <3

Ta vare på hele deg selv, og de du er glad i!!


(weheartit.com)

2 kommentarer

Cindy :)

13.mai.2010 kl.11:11

Åååå, jeg ble litt lei inni meg da jeg leste dette, men det gikk bort da jeg kom til slutten og fikk se at du har det bra nå.

Jeg har nok aldri slitt med angst, men psykisk lidelse ja. Jeg slet jo med alvorlig depresjon etter jeg fikk lille prinsessa mi, og gikk til psykolog rett over 1 år før jeg ble friskmeldt. Jeg jobba beinhardt for å snu tankegangen min, og jeg har det uuuutrooolig bra idag!!

Håper du slipper disse angst anfallene mer, og jeg er glad på dine vegne at du har det så bra som du har det nå!

Stor klem fra lille meg :)

Tone

13.mai.2010 kl.11:43

Åå, jenta mi! Jeg vet så alt for godt hvor forferdelige sånne anfall er, og jeg syns det er kjempetrist at du har måttet gå gjennom det.

Og du, du imponerer meg stadig. For en utrolig sterk og nydelig person du er!<3

Skriv en ny kommentar

hits