thessasin.blogg.no Mamma, moteinteressert & mer

Tusentakk for den positive responsen dere gir meg på innleggene mine.
Spesielt de innleggene som er så personlige, slik som fødsel og ting man lissom ikke skal snakke høyt om.

Er klar over at det er endel folk som vet hvem jeg er og som kjenner meg som er innom å leser bloggen min, uten å kommentere. Det gjør meg ingenting, koselig at dere leser. Men jeg kjenner ofte at jeg blir sett på som en "raring" fordi jeg sier ting som jeg sier, og er så åpen som jeg er.




Før i tiden hadde jeg mange venninner, men var også en litt annen person enn jeg er idag.
Jeg snakket ikke like mye om livet mitt til mange, i tillegg ble det tatt imot på en annen måte fra den yngre garde.
Jeg hadde mange eldre venner fordi jeg følte meg mer "hjemme" i deres omgivelser da jeg kanskje har opplevd endel ting som barn ikke vanligvis har opplevd.

Nå har jeg mange bekjente, "venninner" og ett fåtall VENNINNER.
VENNINNER er personer jeg kan si ALT til uten å være redd for at de skal dømme meg. Og venninner som jeg VET hvor jeg har. Det er også mennesker jeg aldri ville snakket stygt om bak deres rygg.
"Venninner" har jeg nok av, og det er slitsomt til tider.
Jeg er veldig sosial, og som sagt er jeg altfor åpen. Selv ovenfor folk jeg ikke kjenner.
Jeg kan ta meg selv i å si ting som er litt for ærlig for så å stoppe i siste liten. Og jeg ser ofte blikkene som blir sendt rundt bordet.
Jeg bare bryr meg generelt lite om det.
For at "venninner" skal bli til VENNINNER, må det jo være ganske så god kjemi. Og for å finne kjemien mellom forskjellige personer må man jo vise sitt sanne jeg. Hvis man later som man er noen andre, eller holder tilbake vil man jo tiltrekke seg personer man egentlig ikke har noe til overs for - ikke sant?




Har funnet ut at livet er for kort til å være uærlig ovenfor meg selv. Og jeg er en åpen person som liker å dele mine erfaringer med andre. Jeg spør også kanskje om ting folk vil synes er upassende å spørre om også, men folk burde egentlig slutte å dømme andre. Jeg har vel egentlig akkurat funnet ut at ALLE har skjelett i skapene sine, og de som sier de ikke har det, lyver - i tillegg til at de gjerne er de med flest skjelett :-)

Jeg skjønner ikke hvorfor folk strever med å være så forbanna perfekte hele tiden. Og ikke engang kan snakke med sine aller nærmeste om hvordan de egentlig har det. Det må jo være trist?
Samtidig synes jeg det er ironisk at en person (som meg) som faktisk KUN er hyggelig, åpen og inkluderende - blir sett ned på fordi jeg er sånn.
Fordi jeg forteller om livet som ikke er så perfekt hver dag.
Synes det er så utrolig merkelig!!
Men igjen, jeg vil jo ikke ha sånne venner. Ellers takk! :-)
Er bare redd jeg skal bli kynisk av å bli sett ned på fordi jeg er åpen.
At jeg tilslutt endrer væremåten min fordi jeg føler meg dum.
Kunne ønske folk klarte å se litt innover seg selv, slutte å dømme andre og synse og mene ting om folk de egentlig ikke kjenner så godt.

For er de egentlig noe bedre enn meg?
Og hvem definerer normal igjen?
Har det kommet noen fasit på det ennå?

Så lenge jeg sier ting uten å såre andre (enn meg selv) og kun gir av meg selv, synes jeg heller ikke jeg fortjener å bli baksnakket. Hva gjør jeg som er så feil?

Sikkert noen som synes jeg er patetisk som legger ut fødselshistorier på bloggen min.
Og forteller om sorg, savn, psykiske problemer og vektproblemer.
Igjen, vil jeg bare si; livet er for kort! Jeg orker ikke gå med slikt inni meg lenger! Og jeg føler jeg ikke har noe å tape på det å si det som det er. Folk må få vite at ting ikke er rosenrødt hele tiden.
Og tro det eller ei, støtten jeg får her inne betyr så mye for meg, og har gjort en stor forskjell for meg.
Det er ikke mye som skal til. Det kan være tre ord fra en person jeg ikke kjenner engang, som får meg til å føle meg så mye mer verdifull enn jeg tror jeg er.

Jeg heter Therese og er en ekstremt glad, åpen og ærlig jente!
Om mine erfaringer kan bidra med å hjelpe andre, så deler jeg de.
Har selv fått erfare hvor vondt det er å være i skikkelig deep shit når alle andre rundt deg smiler og er lykkelige, og bare prater om alt det positive. Når man er ærlig og spør om disse andre kanskje har det slik innimellom også, blir man svart på en slik måte at man føler skam. Men så viser det seg ofte senere at personen hadde det like tøft som meg.




La meg bare understreke at jeg har all respekt for folk som er inneslutta, eller ikke er som meg.
Alle er forskjellige, har absolutt ingenting med det å gjøre - overhode!
Jeg kan like personer som ikke er som meg, og ha respekt for at folk ikke vil dele alt med meg.

Dette er ett innlegg rettet mot de som dømmer meg, snakker bak min rygg og viser negativ holdning ovenfor meg.
Og ikke bare meg, men folk generelt.
Sitter jeg i samme rom med folk som prater negativt om vennene sine eller bekjente for den saks skyld, så holder jeg meg svært overfladisk for disse folka etterpå.
Og bevisst holder meg unna, for etter min mening viser man hva slags verdier man har når man oppfører seg sånn.




Jeg håper ikke verden har tenkt å bli mer kynisk, men det ser ut som det er den veien det går.
Tenk hvor annerledes ting var på 70 tallet!



Peace out, sier jeg bare! :-)