Tiden etterpå...

Etter ett slitsomt svangerskap og en heftig fødsel var jeg så sliten som jeg aldri har vært før i mitt liv.
Jeg gikk som en skada and, og hadde problemer med å sitte og snu meg.
I tillegg hadde jeg pådratt meg en skikkelig kink i nakken, og var generelt støl i hver eneste lille muskel i kroppen.
Samtidig var jeg ekstremt lykkelig. Jeg lå å tittet på Martin hele tiden, og sov aldri - for jeg var så redd noe skulle skje han mens jeg sov. Så utrolig vakker var han. Og så våken.
Han lå å tittet på meg mens han lagde saaakte bevegelser med hendene, og søte smattelyder når han var sulten.


Første bildet :-)

De 3 dagene vi lå på barsel var fine, tross at redselen begynte å snike seg innpå meg.
Martin hadde endel fostervann i seg ennå, så han kastet opp endel. Noe som selvsagt bekymret meg.
I tillegg har man ikke fått igang melkeproduksjon ennå, så jeg var veldig redd for at han ikke fikk i seg nok næring.
Men de roet meg godt ned, og hjalp meg så godt de kunne med ammingen.

Etter 3 dager fikk jeg lov å velge om jeg ville over på pasienthotellet eller om jeg ville bli på barsel.
Jeg valgte å flytte over på hotellet - Noe jeg virkelig angrer på!!
Merket med engang at jeg ikke trivdes der. Det kom pleiere inn og ut, og alle skulle dra meg i brystene.
Det var ømt og sårt og jeg ville bare skrike hver gang noen kom borti.
I tillegg var de ikke spesielt hyggelige der. Kalde mennesker. Noe jeg generelt fungerer svært dårlig i sammen med.

Barseltårene kom, og jeg bare gråt og gråt. Mistet totalt matlyst og spiste så og si ingenting.
Melken kom ikke, og jeg skjønte at Martin ikke fikk i seg mat.
Jeg fortalte dette til de ansatte der, men de sa hele tiden at han fikk i seg mer enn jeg trodde.

Dagen etter var Martin blitt ganske gul i huden, eller brun. Jeg trodde bare han hadde veldig fin farge, men pleierene kommenterte det hele tiden at han var da fryktelig gul. Og de sa det ikke på noen hyggelig måte, og ikke forklarte de det ordentlig til meg.
De tok stadige målinger av han for å sjekke om han måtte behandles for gulsott.
Til slutt måtte han det, og da måtte han ligge ett døgn i ett mini-solarium.
Dette skulle da bryte ned det som gjorde at han var gul. Samtidig var det viktig at han fikk i seg rikelig med melk.
ENDELIG kom jeg igjennom med påstandene mine om at jeg ikke hadde melk.
I tillegg så de det når han ble veid, han var gått ned MYE.
Han veide jo 3754g. når han ble født, og etter 5 dager var han gått ned til 3200g.
Så de gav han litt erstatning, og da forsvant gulsotten og han gikk raskt opp i vekt.


En liten gul-brun baby :-)


Det var noen utrolig slitsomme dager det der. Jeg måtte ned til han hver 3. time for å amme, så jeg sov ingenting. Ikke spiste jeg heller. Og jeg var liveredd for at han skulle dø.
Utrolig lite rasjonell, men det var ingen som fortalte meg at gulsott ikke var farlig.
De informerte INGENTING om det. Heller ikke når jeg sto og hulket i gangene. Ingen som sa ett ord.
Synes det er utrolig merkelig at selv personer i omsorgsyrket bryr seg så lite om folk.

Etter 6 dager kunne vi endelig dra hjem!

Det ble tøft hjemme også, men bedre enn på sykehuset.
Jeg spiste fortsatt så og si ingenting, men melken var ihvertfall på plass - og vel så det! :-)
Martin sov ikke på natten, så jeg var våken stortsett hele natten og sov heller dårlig på dagtid.
Følte hele tiden at jeg måtte prestere bedre enn det jeg gjorde, og at jeg gjorde alt feil.
Samtidig var jeg kjempe redd noe skulle skje med Martin.
Heldigvis gikk det seg til med tid, men det tok LANG tid - mye lenger tid enn jeg hadde trodd.
Og barseltiden var tøff. 

Man hører alle fortelle om hvor fantastisk og rosenrødt det er. Og spesielt dette med fødsel, barseltiden og forholdet til mann og kone i denne tiden.
Alle har det lissom så perfekt!
Så når ting ikke er slik så føler man seg så alene, og flau.
Man burde få vite om alle mulige sånne risikoer når man er til kontroller igjennom svangerskapet.

Uansett da, 10 mnd er gått, og jeg har det kjempe bra nå! Jeg er sikker på at jeg er en veldig god mor for sønnen min, og jeg stoler kun på min egen magefølelse.
Sykepersonell og leger kan fortelle meg hva pokker de vil, men føles det ikke riktig for meg, så gjør jeg det heller ikke på deres måte! :-) Herlig!


10 kommentarer

mammantiljessica

07.mar.2010 kl.21:11

Så fint skrivi.Kjenner meg godt igjen i det med barseltårene.Plutselig bare åpna kranene seg,jeg gråt og gråt...

Jeg fikk all verdens hjelp siden det bare var meg og ei til på føden her i Kongsberg.

Ikke den rette tiden å føde på tydeligvis,like før jul.Men bra for meg siden det ble hastekeisersnitt.

Jeg begynte nesten å gråte da jeg skulle hjem,så knytta ble jeg til jordmødrene og barnepleierne.

Veldig trist å høre at de ikke hjalp deg mer.Uff,skjønner godt at du var redd.

Cindy :)

07.mar.2010 kl.21:54

Så bra snuppa! Det er helt forferdelig det du forteller her.. at de ikke fortalte deg at gulsott var ufarlig! Det med melken hadde jeg ikke problemer med, men amminga derimot.. jeg fikk såre bryster allerede på sykehuset og ingen kremer eller lufttørring hjalp. Jeg satt og amma med åpne sår og det svei som faen og tårene trilla hver gang snuppa ble sulten.. ikke hjalp det at hu "slapp" brystet ofte heller.

Hjemme ble det ikke noe bedre..soppen kom og noen hestekurer senere så begynte ting å gå kjempebra. Var herdet mot sår og ammingen gikk kjempefint..storkoste meg :)

Så ble snuppa 4,5 mnd og fikk sine 2 første tenner, da sa jeg stopp. Da orket jeg ikke mer.. så da ga jeg opp og tenkte "bedre lykke neste gang" :) Ikke virket hun særlig interresert lenger heller.. fikk bare i seg bittelitt - så jeg måtte amme hver halvtime.. det ble slitsomt..så da ga jeg opp og tenkte "bedre lykke neste gang"

*Klem*

Vår vidunderlige verden ღ

07.mar.2010 kl.21:57

Skjønner godt hva du mener! Marcus hadde også gulsott...Fikk heller ikke noe særlig informasjon om det var farlig eller ikke..De sa bare at det kunne være farlig hvis verdiene ble skikkelig høye...Han var i grenseland om lyskasse var nødvendig eller ikke, men han slapp! Det gjorde meg litt engstelig når jeg dro hjem...Enn hvis verdiene skulle øke etter vi dro? enn hvis ditt enn hvis datt..Å jo mere man grubler jo brunere/gulere synes man ungen blir( Iallefall jeg tenkte sånn) Men det gikk heldigvis over..

Følelsene blir helt forskrudde..Ene øyeblikket er man den lykkeligste personen på jord, å plutselig gråter man for ingenting!!

Gråt en del på sykehuset jeg også... Var så redd for at det skulle skje noe med den nydelige babyen...Personellet var VELDIG dårlig på å informere synes jeg! Tiden på barsel skulle vært minst ei uke, slik at man føler seg litt tryggere når man kommer hjem!!

Linn <3

07.mar.2010 kl.22:11

Så fint skrevet, snupps!

Syns du skal ha masse ære for at du "tør" dele dette på bloggen din :) Kjempestolt av deg for at du kom deg igjennom barselstiden på en strålende måte! Og om du noen sinne er i tvil: DU ER VERDENS BESTE MAMMA FOR MARTIN!!!

Jeg er helt enig med deg at det var utrolig dårlig oppfølgning på sykehuset. Du burde nesten gitt de en tilbakemelding på det. Skrevet et lite brev. For ellers tror jo de at de er "best" og fortsetter som vanlig om de ikke hører noe annet ...

Tenk at det er gått ti mnd siden alt!! Husker du vi snakket sammen da jeg lå på føden og du fikk komme ned ( eller opp - husker ikke helt! ) å hilse på Martin & meg. He,he! Rart å tenke på ... Men fy søren så bra vi har kommet ut av det! Vi har virkelig to skjønne, herlige gutter!!

Daniel digger deg, jo :) Han flørter med deg hele tiden!

<3 <3 <3

Vår vidunderlige verden ღ

07.mar.2010 kl.22:12

Hadde heldigvis ikke problem med ammingen, bortsett fra at han bare tok det ene brystet da! Fikk abcess i det han nektet å ta, så der ble det etter mye sykehusbesøk, tapping og gørr endelig operasjon. Det var deilig å bli kvitt den jævla smerten abcessen medførte! Men jeg hadde så masse melk at jeg fullammet Marcus til han nærmet seg 6 mnd med bare ett bryst, da begynte han med litt fast føde! Han er en skikkelig puppegutt...så han må ha en tår seint på kvelden, og tidlig morgen den dag i dag! Så jeg får sikkert et skikkelig slapt bryst, og et normalt...heheh :-) Slapp unna strekkmerker, så det må jeg tåle :-)

Helene & Ada-Marikken

07.mar.2010 kl.23:22

Uff, jeg får helt vondt når jeg hører om den første tiden deres. For jeg vet hvor vondt det gjør.... Til forskjell fra deg, så hadde jeg mye melk, men ingen som lærte meg å amme! Så hun gikk ned i vekt og fikk gulsot- og ble fortalt at hun kunne bli hjerneskadet om hun ikke fikk behandlig... samtidig som jeg fikk beskjed om at det var pga for lite væske at hun fikk det. Altså- MIN FEIL.

Jeg synes helsenorge burde ta en opprydding i helsepersonell på barselavdelingene, og gi alle et kurs om hva man skal si, og hvordan man skal håndtere nybakte foreldre! Jeg vet ikke om en plass i dette landet hvor folk faktisk har hatt en FANTASTISK opplevelse på barsel! eller, kanskje... men de har ikke slike sårbare hjerter som oss... Hvis du skjønner hva jeg mener! Egentlig veldig få som faktisk forteller hvordan de egentlig har hatt det den første tiden, ikke så rart at man får seg en på trynet.

Jeg kvier meg til å bli gravid, og føde og gå igjennom samme ammepress og ufyselige folk på barsel igjen... for den tiden var noe av det verste, og sommeren 2009 er ikke noe å skryte av, altså!

Og jeg skylder på Barselavdelinga på Nordlandssykehuset!!!!

Tone

08.mar.2010 kl.08:50

Off, du har måttet tåle så mye, Therese. Trist at du har fått så mange dårlige opplevelser på sykehuset! Men jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor for Martin:)

Vår vidunderlige verden ღ

08.mar.2010 kl.09:47

Ja det er sant :-) Skal ikke mye stresset til før man mister melken heller da! Skjønner du syntes det var trist, men samtidig en lettelse tenker jeg! Når man plages med noe er det ikke noe særlig å fortsette heller!Hverken bra for mor elle barn det! Kjenner faktisk ikke så mange som har fullammet så veldig lenge, så du er nok ikke alene :-)

Som sagt så er det kun natt/tidlig morgen han fortsatt ammer! Vil ikke nekte ham heller, men er jo kanskje på tide at han slutter helt! Men han er ikke så veldig glad i vanlig melk, så derfor synes jeg det er greit at han iallefall får i seg morsmelk da! ange mener jeg burde sluttet, men det får nesten bli opp til oss å bestemme :-)

Sofie

11.mar.2010 kl.20:06

Jeg gjetter at du fødte på samme sted som meg, for erfaringene dine minner om mine. Jeg søker meg et annet sted neste gang, for å si det slik.

wendysinfamilie

16.mar.2010 kl.00:11

Så utrolig flott du har fått ned dine tanker og minner fra tiden på barsel.. var ganske så flott å lese.. super kjipt når pleierene ikke vil høre på mor.. Godt de innså du hadde rett til slutt..

Nydelig bilde det på enden av innlegget :-)

Skriv en ny kommentar

hits