Min fødselshistorie

Det startet med ett litt turbulent svangerskap med mye kvalme i de første 20 ukene, for så å bli erstattet av enorme bekken smerter fra uke 30. Smertene økte for hver uke, og de siste ukene var alt vondt og jeg holdt meg mest inne.
Samtidig hadde jeg økonomiske problemer grunnet NAV sine manglende rutiner, og stresset altfor mye med det. Noe jeg mener er grunnen til at jeg fikk så skyhøyt blodtrykk.
Ble innlagt på kristiansand sykehus i påskeferien med 170/120 (normalen er 120/80) og la på meg 10 kilo på en uke. Hadde i tillegg +2 på protein i urinen. Mistanken om svangerskapsforgifning var stor.
Var da snakk om at de kanskje måtte sette meg igang i krsand. (Noe jeg nektet) :-) Jeg slapp heldigvis!
De skjønte nok at BT var høyt grunnet stress, og at jeg kunne få dra hjem til Oslo, men måtte følges opp to ganger i uken på Ullevål. Dette var i uke 37.

Kom hjem og dro ofte på Ullevål, ble sliten og lei til slutt og este mer og mer for hver dag. Føttene mine var ildrøde og verket fordi de var så hovne.
uke 39 hadde jeg kontoll igjen og blodtrykket lå på 170/130, og de kommenterte at jeg var ekstremt hoven.
De ville sette meg i gang, samme dagen!
Fikk litt sjokk, og gråt noen tårer... Det ble plutselig så virkelig hva som skulle skje...
Dro hjem å pakket bagen og dro tilbake på sykehuset.

Fikk en modningspille og fikk hele tiden beskjed om at dette ville ta laaaaaang tid.
Jeg var jo førstegangsfødende. Det ville nok ikke skje noe før om ett par dager, men de ville vurdere å ta vannet mitt dagen etter hvis BT steg noe mer.
Klokken 23..00 sendte de hjem John. Rett etterpå møtte jeg en venninne som hadde født for ett par dager siden og fikk holde den lille babyen. Tenkte at kanskje det hjalp å sniffe på en liten baby :-P. Så tuslet jeg tilbake til barsel og ordnet meg på badet, og gikk i seng.
Så plutselig hørte jeg to "knepp" i magen, og Martin sparket og var helt vill i magen.
Kjente at vannet var gått, det var ingen filmopplevelse her. Vannet gikk litt og litt. Og det sa plask hver gang jeg fikk rier.

Tilbake til reaksjonen på vannavgangen.
Jeg delte rom med to jenter, hun ene hadde ligget der i 5 dager, og vi fikk kjapt god kontakt. Hun så at jeg hadde virkelige smerter når riene kom, så hun ringte på jordmor.
De sa bare at jeg skulle ligge og slappe av, fordi det tok nok lang tid.
Kunne hende jeg fikk noen rier.

Etter tre minutter hadde jeg hatt 4 grusomme rier, og hadde virkelig problemer med å puste meg igjennom de, mest fordi jeg fikk så sjokk og ble redd.
Dette var jo ikke svake mens murringer!!

Min jordmor, en litt streng og morsk dansk dame kom inn og sa jeg skulle pakke sammen tingene mine slik at jeg skulle få flytte over til fødestue, det ble jo så mye søl med fostervann på rommet.
Ute av stand til å klare å pakke noe som helst ble jeg satt i en rullestol og trillet inn på fødestue. Jm sjekket åpning, 2 cm!!! 2 CM?! Are you frickin' kidding me?
Jeg hadde jo hatt 3,5 cm åpning dagen før! Og med såå sterke smerter var jeg nå overbevist om at dette var slutten!!
Hvis riene skulle komme hyppigere og være vondere enn dette ville jeg aldri overleve!
Jm trodde nok jeg overdrev og hadde ekstremt lav smerteterskel.
Men fikk lystgass, og hun gikk ut av rommet for å gjøre papirarbeid.

Imens brukte jeg 10 rier på å skrive en melding til mamma med beskjeden "Nå dør jeg, ha det bra" og ringte til John og ba han komme! (noe jm mente var unødvendig)

Ringte i snora etter 10 min, og ba på mine knær om at jm bare kunne sitte sammen med meg frem til John skulle komme. Og om jeg kunne få epidural.
Men det måtte jeg vente med. Måtte jo være 4 cm åpning ihvertfall!

Hun begynte nok å forstå alvoret da hun så på registreringen at riene kom med MAX 50 sek mellomrom, og det fra første rie.
John kom idet hun skulle til å sjekke åpningen igjen.
Da var det brått 5-6 cm.
Det var så intenst! Jeg rakk ikke/orket ikke si hei til John når han kom.
Jeg bare konsentrerte meg om å ikke hyperventilere, og den korte tiden imellom riene var jeg helt borte.
Akkurat som om jeg var i en helt annen verden enn de rundt meg.

Fikk med meg at jm ringte etter anestesilege, men han var svært opptatt i en operasjon.
Hun sa til meg at jeg nok ikke kom til å rekke å få epidural, og at dette kom til å gå fort.
TAKK OG LOV!

Husker at jeg var så utrolig sulten, så jeg ba om noen kjeks. Men rakk aldri å spise de. Tok en munnfull, så kom en rie, og da var det bare å hive på seg lystgassmasken. Det var gjendekjeks overalt!! :-)

Etter ett par rier til begynte plutselig kroppen å presse på toppen av rien.
Jeg fortalte dette til jm, og hun sjekket meg igjen.
Jeg var bare 7-8 cm, så jeg fikk beskjed om å ikke presse ennå. Jeg måtte holde igjen!

Jeg tror alle som har født vet at det ikke er mulig å holde igjen pressrier. Så jeg presset! Jeg provoserte det ikke frem mer enn jeg måtte da ihvertfall.

Etter 5-10 minutter holdt jeg ikke ut lenger, og ba om å få presse. Da hadde jeg endelig full åpning.
Husker jeg var smått forbanna over å måtte gi fra meg lystgassen, men det var greit så lenge jeg fikk presse.
Den delen husker jeg litt mer av, for jeg var såpass "oppegående" mellom pressriene. Og de var ikke like vonde som åpningsriene.
Brukte vel 25 min på utpressingsdelen.

"på neste press er han ute Therese" "Ja, særlig!" sa jeg tilbake...
5 sekunder senere var Martin født! :-)

Jeg bare lå der og var nesten lammet, men plutselig hørte jeg martins gråt og da ble jeg plutselig så utålmodig!!
Fikk han på brystet mitt, og da endelig kom tårene. Jeg gråt og gråt . av glede så klart.
Og jeg var såå stolt av meg selv som hadde klart dette, nesten helt på egenhånd!
Og uten smertestillende!

Det var bare så godt og møte lille vennen min♥

Var veldig skjelven, men ble beordret på toalettet før jeg kunne komme over på barsel.
Gikk i dusjen og dusjet i det varmeste vannet jeg klarte, jeg frøs så hinsides.
Kom ut av dusjen og følte bena mine sviktet under meg, jeg var grønn og likblek i ansiktet og måtte over i sengen og bli trillet på barsel.
Der måtte vi ligge i 3 døgn før vi fikk komme over på hotellet.

Det var en intens opplevelse som tok meg mange måneder å bearbeide. Følte meg så bagatellisert og hade lyst å grine hver gang noen fortalte meg hvor "heldig" jeg var som hadde fått styrt fødsel. Den enkleste veien lissom. NOT!
Følte også at jeg var skikkelig redd under hele fødselen min fordi jeg hadde jo lest om at riene skulle begynne svakt og øke etterhvert. Så jeg ventet hele tiden på at det skulle bli vondere. Det bekymret meg jo i og med at jeg visste jeg ikke ville tålt mer smerte enn det.

Men samme hva, jeg ville ALDRI vært foruten denne opplevelsen. Dette er MIN fødsel, og jeg er stolt av å ha klart meg så bra igjennom den. :-)




6 kommentarer

mammantiljessica

07.mar.2010 kl.20:18

Flott historie og nydelig bilde:)

Linn <3

07.mar.2010 kl.22:19

Å, vennen! Jeg fikk tårer i øynene av å lese om dette,jeg!!

Dette var sterkt skrevet ... Men veldig, veldig fint!!

Igjen, som jeg sa om innlegget over: Du er super tøff som skriver om dette her på bloggen din! All ære til deg!

Og ja, du skal være kjempekjempe stolt over at du klarte å føde uten smertestillende og har fått en fantastisk liten sønn! ( som faktisk ikke er så liten lengre :) ! )

Tenk at det gikk sååå fort!! ha,ha - jeg husker det som igår, jeg! Når du var der og jeg fikk meldingen rett etterpå! Til tross for styrtfødselen så kom du deg vel igjennom det :) Jeg skulle gjerne byttet min tid med pressrier som var 2, 5 t står ihvertfall i fødselsjournalen min, mot dine 5 pressrier :) He,he!

Love u!

veienovertolvmilskogen

07.mar.2010 kl.22:54

Det må har vært tøft for deg. Selv hadde jeg ett drømmesvangerskap, og drømmefødsel uten komplikasjoner, men siden tuppa mi ble født i uke 36+6 ble hun beregnet som prematur. Noe som bare ble styr og mye unødvendig stress ( hun var jo stor og frisk som en fisk, men de hadde jo sine rutiner). Så jeg synes tiden på barsel etterpå var helt grusom.

Helene & Ada-Marikken

07.mar.2010 kl.23:30

For en nydelig historie, Therese! En fantastisk fødsel, og den er din! Kjenner jeg blir stolt av deg, for du klarte deg helt fint til tross for nebbete jordmødre og at John var dratt hjem fra deg! Jeg hadde panikk bare samboern min gikk ut av rommet!

Tone

08.mar.2010 kl.08:45

Du var kjempeflink!

Catharina Arntsen

09.mar.2010 kl.13:08

Flott historie! Har selv en vanlig og to styrtfødsler bak meg. selv om alle sier jeg er så heldig siden det gikk så kjapt, ville jeg mye heller hatt 20 vanlige fødsler før en styrtfødsel!

Skriv en ny kommentar

hits